01.11.06 www.husbyggeren.no
Nytt inngangsparti i sveitserstil
Tekst og foto: Ove Elnan
Et av sveitserstilens mange kjennetegn er rikt
dekorerte inngangsparti - også kalt bislag. Dette består som oftest av et tak
som er understøttet av to eller flere søyler.
Ett nytt bislag i gammel stil. Nå mangler det
bare noen lister og en hvitmalt benk.
Erstatter vi et gammelt inngangsparti med et
nytt pga. råte, må vi først finne årsaken til forfallet slik at dette
ikke gjentar seg. Ofte er det bare snakk om manglende vedlikehold i form av
maling og utbytting av takstein, men det kan også være problemer relatert til
vannbord/beslag og andre uheldige konstruksjonsdetaljer. Gjennomgående spir
(konge som
fortsetter gjennom taket) og den ytterste delen av åsendene er problemområder,
og de er ofte kappet bort
på gamle sveitserhus pga. råte. Dette skyldes inntrengning av vann, dårlige
avrenningsmuligheter slik at vann blir liggende i lengre tid, samt dårlig beskyttelse
i form av impregneringsvæske og maling.
Ta bilder og gjør en nøyaktig
oppmåling før hele eller deler av inngangspartiet kasseres. Snekkergleden
overføres f.eks. til en pappmal.
Er alt borte og vi må starte helt på
nytt, kan vi skjele til lignende hus i nabolaget og/eller lete i bøker i
biblioteket. Alternativt kan alt fås kjøpt ferdig hos de som har spesialisert seg på leveranser
til de forskjellige stilperiodene. Her kan vi spesielt nevne E*K*S Design og
Stil-Tre som gode
eksempler.
I vårt tilfelle er det gamle sveitserinngangspartiet erstattet med et mer praktisk
tilbygg fra sent 50-tall. Dette inneholder bl.a. et gjestebad,
og det ville ha fått store konsekvenser, både økonomisk og
arbeidsmessig, hvis vi i ren hyllest til sveitserstilen skulle ha revet dette. I så fall burde vi ha revet det når vi startet renoveringen
for mange år siden. Noen ganger må man bare innse at et kompromiss er det mest fornuftige, og løsningen blir
at vi bygger sveitserinngangspartiet utenpå
tilbygget.
Vi skal i denne artikkelen forsøke å lage alt selv - inkludert den såkalte
snekkergleden (utskjæringene). Pga. et uttrykt ønske fra leserne skal vi forsøke å forklare ned på detaljnivå hvordan vi gikk
fram for å komme
i mål.
Første sperrepar er skrudd til tilbygget og kongen (i front ved stigen) er kappet i
riktig høyde slik at mønsåsen skal bli liggende i vater.
Verktøyliste
Vi trenger stikksag, håndoverfres
eller bandkniv, rasp, sandpapir, stemjern, håndsag, hammer, tvinger, lim, skruer,
spiker og et solid arbeidsbord. Og for ikke å glemme riktige materialer.
Dimensjonering
Utgangspunktet er et støpt repos og ett trappetrinn utenfor ytterdøren.
Reposet måler 1,5 x 3 meter (dybde x bredde), mens trappetrinnet har en dybde på 32 cm i
samme bredde som reposet. Takutstikket vil bli på 60 cm både foran og på
sidene - dvs. at takutstikket
vil gå ca. 30 cm utenfor trappetrinnet og slik bidra til at problemene med
snø og is blir mindre.
Byggverket må ikke være for spinkelt, men
heller ikke unødvendig kraftig. Begge deler vil bidra til at inngangspartiet ser
malplassert ut. Målet må være å få konstruksjonen til å se ut som om den
alltid har stått der.
Dimensjonen 120 x 120 mm (5" x 5") er vanlig som synlig
konstruksjonsvirke på sveitserhus. Boken "Rehabilitering - konstruksjoner i
tre" av Anders Frøstrup inneholder bl.a. gamle dimensjoneringsregler. Alle
som eier et trehus og en hammer bør anskaffe seg denne uvurderlige
boken. Her står det at høyden på sperrer i tak med vinkel over ca. 33 grader
hadde følgende formel: h = 4 x l
Dvs. at høyden i cm skal være fire ganger sperrenes
meterlengde. Vår sperrelengde er på 2,45 m (fra møne og helt ut forbi nederste
ås). Dette gir følgende utregning: 2,45 m x 4 = 9,8 cm. Vi kunne dermed ha klart oss
med en sperrehøyde på 98 mm (4"), men dimensjoneringsregelen sier at man
skal legge på 2,5 cm hvis takvinkelen er mindre. Vår takvinkel blir på 25
grader, og slik ender vi opp med en sperrehøyde på 120 mm. Vi forsøkte oss
også (på papiret) med 36 og 32 graders takvinkel, men fant ut at 25 grader ble penest.
Et
nabohus har også tilnærmet 25 graders takvinkel på sitt originale
inngangsparti i sveitserstil, og dermed har vi alibi godt nok.
Sperrebredden skal utregnes fra formelen b = 5/7 x h
Dvs. at
bredden skal være 5/7 av høyden 120 mm - noe som gir en bredde på minimum 85
mm. Vi har sett noen inngangsparti med sperrer i dimensjonen 98 x 120 mm
(4" x 5"), men av praktiske hensyn valgte vi å
gå for 120 x 120 mm rund baut. Vanlig sperreavstand var i følge boken på ca. 1 meter (c/c
100 cm), mens den frie lengden mellom mønsås og ås ikke skulle overstige 4,5 meter eller 24 x
sperrehøyde. Ut i fra denne regelen kunne vi ha bygget med en fri lengde på 288
cm. Vår frie lengde på 240 cm lange sperrer er på ca. 160
cm, og sperrene skal legges opp etter dagens standard på c/c 60 cm.
I følge den samme boken kunne åsene være i 98 x 98 mm ved spennvidde opp til ca. 2,5
m. Når det ble benyttet større spennvidder, brukte man 98 x 120 mm eller 120 x
120 mm. Vår spennvidde på åsene er på litt over 2 meter, noe som gir oss totalt
fire sperrepar
med tilnærmet c/c 60 cm.
Det innerste sperreparet (som skrus fast til
bordkledningens spikerslag) og det nest ytterste, vil ligge an på toppen av de
fire søylene. Ytterste sperrepar (kalt uthengssperrer) vil få understøttelse
av konge og knekt samt åsendene. Sperrepar nr. 2 vil ligge an mot de tre
åsene. Det innerste sperreparet vil få en liten hanebjelke som den ene enden av
mønsåsen skal hvile på. I front vil mønsåsen hvile på kongen, som igjen
henter støtte fra knekten i front. Blir sperrelengden over 4,5 meter, skal det monteres hanebjelker på alle
sperrene.
Kreftene vil i stor grad komme ned på åsene, og uten god nok innfesting kan
konstruksjonen falle som et korthus når snøen legger seg. Derfor er det viktig
å forankre det innerste sperreparet godt til spikerslagene i veggen. Kjøp
lange nok skruer.
I front er
det knekten som skal hindre at byggverket sklir fra hverandre. Det er en fordel
om knekten kan få opplagring oppå søylene, og dette gjøres ved å ta ut et
hakk på ca. 25 mm i åsene. Velges dimensjonen 120 x 120 mm
også til åsene, og de monteres med smalsiden ned (60 mm), vil det bare være
den innerste åsdelen som vil bli svekket. Den ytterste åsdelens 60 mm vil
fortsatt være inntakt. Dette, i tillegg til de gjenstående 35 mm vil gi oss 95 mm
åstykkelse til å bære uthengssperre og takutstikk. Hvis åsene derimot monteres med bredsiden ned,
vil uttaket svekke hele
åsen. Dette er ikke å anbefale.
Her er det tatt ut et hakk på ca. 25 mm i den
høyre åsen og knekten er løftet opp for å senkes på plass. Smør gjerne
litt impregneringsvæske i uttakene også. Verken skruer
eller spiker sitter godt i endeved, så forbor og sett de
heller inn på skrå fra sidene. Skruene dekkes med to lag akrylmasse før
maling.
Uthengssperren monteres ca. 1 cm innenfor toppen av åsen. Dette må det
tas hensyn til når åsene skal kappes i lengden. Den skrå
profilen sammen med rikelig innsetting med impregneringsvæske og maling skal
gjøre at åsendene får lang levetid.
Søylesko
Pga. snø anbefales det å ha ca. 6-7 cm avstand fra trappen og opp til enden
av søylene. Dette løses ved hjelp av søylesko (stolpesko) som plasseres før
betongen har herdet - som regel 30-60 minutter etter utstøpingen av trappen. Alternativt kan de støpes fast i
etterborede 24-25 mm hull. Plasser hullene minimum 10 cm fra alle frie
betongkanter. Pass også på at diagonalene blir like. Lag en
sterk blanding av standardsement, sand og vann. Kontroller at anleggsflaten for
søylene får riktig høyde og at alle søylesko er i vater og lodd. Ikke mål
fra toppen av trappen, da den forhåpentligvis har fall vekk fra ytterdøren. Bruk
heller vater og rettholt hvis vateren er for kort. Kloss gjerne under
søyleskoene slik at de ikke siger under herding. Skjeve
søylesko bør byttes ut eller bankes rette før de monteres - ikke etterpå. I
motsatt fall har de lett for å løsne fra betongen eller at trappen mister et
hjørne.
Søylesko til denne dimensjonen er ofte enkeltsidige - dvs. at de bare har anleggsflate på en
side. Det peneste blir da å plassere de slik at anleggsflaten vender inn.
Søyleskoene har ferdigborede hull til innfestingen, og hovedhullet for en fransk treskrue
sitter i senter. Dermed må søylene monteres med bredsiden mot anleggsflaten
slik at skruen ikke havner i lamineringsskjøten. Til en 120 x 120 mm søyle bruker vi en 12 mm
fransk treskrue med 90 mm lengde. En fransk treskrue er halvgjenget - dvs. at
bare halve skruens lengde er gjenget. Mange er naturlig nok ikke klar over hvordan slike skruer skal monteres.
Korrekt montering er
som følger: Først borres det et hull i hele skruens lengde. Husk å trekke fra
skruehode og godstykkelsen på søyleskoen. Bruk en bor med en diameter som er
lik eller litt mindre enn den gjengete delens minste diameter (nederst i
gjengene). Vår 12 mm skrue målte 8 mm på det smaleste. Et skyvelære er velegnet til å måle
dette med. Deretter borres det med en bor med diameter lik skruens ugjengete del
(dvs. 12 mm). Her skal lengden være lik den ugjengete delens lengde (minus
godstykkelse på søylesko). Komplisert å forklare, men desto lettere å forstå når
man setter i gang. Franske treskruer skal alltid monteres med stålskiver - gjerne syrefaste og
rustfrie. Husk å ettertrekke
skruene etter noe tid pga. at trevirket tørker. I søyleskoens 4 mm hull setter
vi inn beslagspiker. Disse kommer i lengder fra 35-60 mm og har en 4 mm vulst
under hodet som holder spikeren fast i beslaghullet. Forbor gjerne med en 1,5-2 mm
bor for å være sikker på at søylen ikke sprekker.
Knekten har funnet sin plass i
hierarkiet. Dette er et meget tungt byggverk, så det lønner seg å montere midlertidige
strevere for å sikre at alt holder seg på plass - både sikkerhets- og
resultatmessig.
Produksjon av snekkergleden
Vi har god erfaring med å laminere (lime og skru/spikre sammen) 2
stk. 60 x 120 mm for å få dimensjonen 120 x 120 mm. En boks (hel ved) har lett for å sprekke og vri seg slik at det blir utfordrende å få til en
pent sammenføyd konstruksjon. I tillegg blir det vanskelig å holde regnet ute fra sprekkene,
og da går
det ikke mange årene før snekkergleden blir til snekkervreden.
Ikke alle snekkerverksteder/høvlerier leverer
dimensjonen 60 x 120, men vi
har hatt hellet med oss begge gangene hos Skjåk
Trelast. Materialene herfra er såkalt sentvokst - dvs. at årringene sitter rimelig tett. Fordelen er at man får et ekstra stabilt
og kraftig trevirke. En overkommelig ulempe er at tyngden nødvendigvis også
blir høyere enn for "dopet trevirke" (hurtigvokst). Denne gangen
oppga vi nøyaktig antall og mål på sperrer, åser, søyler, samt knekt og
konge. En slik sortering av emnene koster nødvendigvis litt mer pr. løpemeter,
men dette spares inn på at svinnet blir mye mindre. En annen bonus er at emnene blir kvalitetssortert før
levering.
For å få høyest mulig styrke på konstruksjonen, må både sperrer og
åser ligge med den smale siden ned (60 mm). Dette letter også arbeidet med
utskjæringene ettersom vi kan ta en halvpart av gangen. Båndsagen kan ikke brukes til
denne jobben fordi emnene
blir for lange, men en stikksag med stillbar pendelbevegelse og hastighet, samt langt blad
vil duge i massevis. Ved skjæring i tykt trevirke har bladet på stikksagen lett for å
bøye seg slik at formen på utskjæringen blir skjev. Dette kan løses ved å
tegne opp mønsteret og bruke stikksagen fra begge sider - alternativt rette opp
med håndsag og rasp etter laminering.
Når grovsagingen er gjort, kan emnene lamineres. Påfør godt med lim for
utendørs bruk og start med en tvinge i den utskårne enden slik at mønsteret
blir mest mulig likt. Sett deretter i en 100 mm skrue (eller 3,4/95 spiker) jevnt med overflaten.
Spikrene/skruene kan med
fordel monteres i sikk sakk mønster. To skruer/spiker for hver 20-30 cm skulle
være tilstrekkelig hvis man bruker tvinger til å presse treemnene sammen hele
veien. Forbor ved endene for å unngå
oppsprekking. Hammermerker får ikke forekomme. Bruk om nødvendig dor. Bruk tvingene også sideveis
for å justere hvis emnene
ikke vil flukte helt. Husk bordbiter under tvingene slik at du ikke får merker.
Når alle søyler og åser er ferdig laminert, kan vi begynne å bearbeide mønsteret
på de to emnene slik at det blir likt. Avslutt med fint sandpapir. Slip også
bort en eventuell omkant i lamineringsskjøten, da denne lett danner skygge når
emnene er malt.
Endeved og snekkerglede smøres vått i vått med impregneringsvæske til de ikke tar til seg mer væske.
Søylene kan settes natten over i impregneringsvæske (søyleskoenden ned). 10 liters bøtter fungerer bra.
Husk å sikre søylene i
toppen slik at alt ikke velter.
Lage snekkergleden selv eller kjøpe ferdig?
Sammenligner jeg min tidsbruk med hvor mye det ville ha kostet å kjøpe
snekkergleden ferdig, hadde jeg 400 skattefrie kroner i timen ved å produsere selv.
Oppnår du høyere timelønn etter skatt for å jobbe overtid (for det er
overtid eller fritid vi snakker om her), så kan du likså godt bestille alt
ferdig levert fra leverandørene. Har du derimot lyst til å gjøre jobben selv,
så er det ikke noe å være spesielt redd for. Et solid arbeidsbord under tak -
f.eks. i garasjen, vil forenkle arbeidet. Er du ikke
fingernem når du starter, så kan det jo hende at du kommer ut av garasjen som en
Handyman eller Handywoman.
Den høye egenvekten på materialene gjør det
fornuftig å gjøre mest mulig av tilpasningen på bakken. Bruk lekter for
å hindre inntrykksmerker i treverket.
På bildet over er det tilpasningen av det første sperreparet (det innerste) og den lille
hanebjelken som prøves. Å bale med den lange mønsåsen er ikke hensiktsmessig,
så her brukes den uferdige kongen som "dummy".
Det tas ut hakk
(salingshakk) i alle sperrene for å få større anleggsflate for trykkreftene.
Takutstikket på inngangsparti i sveitserstil er ofte på 60-70 cm, og da skal det etter at
hakket er tatt ut stå igjen minst 3/4-deler av høyden på sperra. Dvs. 90 mm
for 120 mm sperrer. Med en takvinkel på 25 grader passet det med et hakk som
går ca. 40 mm vannrett inn i sperra. Selv om diagonalene er på millimeteren
like, kan det hende at åser og sperrer ikke er helt snorrette. Da er det litt skummelt å masseprodusere salingshakkene.
Løft heller opp en og en sperre for å merke av,
så er du sikker. Start med sperrene som skal være over søylene (sperrepar 1 og
3). Dette vil gjøre det lettere å kontrollere med en rettholt eller ett rett bord
at alle sperrene flukter i overkant. Ta heller av litt for lite på
sperrepar nr. 2 og 4 slik at du står fritt til å ta de ned og justere for å
få dette 100 % riktig. I motsatt fall blir det synlige gliper mellom overkant
sperre og himling.
Sperrene stikkspikres til åsene med 3 stk. 3,4/95 spiker (eller
3,1/90 pistolspiker). Plasser spikrene med 2 stk. i ytterkant
på den ene siden og 1 stk. i midten fra den andre siden. Slik blir festet best
mulig. I toppen skrus/spikres sperrene til hverandre og til mønsåsen.
For kontrastens skyld er dette bildet tatt etter mørkest frembrudd.
Her er det lett å studere hvordan bæresystemet fungerer. Det innerste sperreparet
har gjemt seg i venstre bildekant. Som vi ser er det de tre åsene
som holder uthengssperra. Mønsåsen holdes oppe av kongen - som henter
støtte fra knekten, som igjen er opplagret på frontsøylene. Uthengssperra gjør det mulig for taket å stikke ca. 30 cm
utenfor trappetrinnet slik at problemer med snø og is vil minske noe.
Man får litt "gammeldags" hyttefølelse av denne umalte
himlingen. Bildet er tatt fra samme vinkel som bildet ovenfor.
Rupanelet er her spikret til toppen av sperrene og danner himling sett
nedenfra.
Avfasing
På bildet over er også avfasingen utført - dvs. at den skarpe hjørnekanten av materialene
fjernes. Dette gjøres best med en håndoverfres
påmontert egnet fresestål. Ekspertene sier at bandkniven lett kan benyttes til
avfasing. Dette er en stor kniv med håndtak i begge ender. Tross iherdige
forsøk, klarer vi ikke å lage like fine og jevne avfasinger med denne.
Start og stopp på avfasingen kan enten være avrundet eller rett i ca. 45 º. Ved bruk av håndoverfres
blir den automatisk avrundet, men
ved hjelp av et bredt stemjern kan man om ønskelig lage avslutningen rett.
Det er stor visuell forskjell på ufaset og avfaset treverk, og dette
hører så absolutt med til sveitserstilen. En håndoverfres var for noen år tilbake eksklusivt og dyrt
proffverktøy. Slik er det heldigvis ikke lenger. Billigmerkene har også kommet på banen,
og håndoverfreser selges nå ned i ca. 400 kroner. Kjøper man seg et sett
med diverse freser, er det ikke måte på hva man kan lage selv (listverk,
bokhyller osv.).
Det kan diskuteres hvor langt fra enden (eller
tilstøtende treverk) avfasingen skal stoppe og slutte. Vi synes det blir
penest hvis tykkelsen på materialene får bestemme dette. Dvs. at vi i vårt
tilfelle stopper og starter avfasingen 12 cm fra hver ende og ved tilstøtende
treverk. På denne måten danner det ufasete treverket en kube. Undersiden av åsene
freses i en kontinuerlig avfasing, mens på
oversiden må avfasingen stoppes og startes 12 cm fra der hvor sperrene krysser
åsene. Det samme gjelder for knekten i front - hvor avfasingen på oversiden
stoppes og startes 12 cm fra enden av kongen. Undersiden av knekten kan freses i sin
helhet. Velger du å bygge med en konge som stikker ut på undersiden av knekten,
må
avfasingene gjøres som for oversiden.
Avstanden mellom ås og starten på utskjæringen på sperreutstikket må være over
36 cm før
det blir aktuelt å avfase dette området.
Skal det f.eks.
være rekkverk mellom søylene, må avfasingen avsluttes 12 cm over håndrekka. Minste lovlige høyde på påbudt rekkverk er 90 cm, og
dette vil medføre at
avfasingen avsluttes 102 cm fra overkant trapp. Husk fallet! Når høyden ned til bakkenivå
er under 50 cm, er det ikke påbudt med rekkverk. Man kan da velge å la det
være åpent også på sidene, selv om dette kanskje ikke er så praktisk med tanke på
inndriv av snø foran ytterdøren. Det er vanlig med en benk i inngangspartiet,
og med et rekkverk sitter man også mer i le. Hvis det allikevel skal være åpent
mellom søylene, vil det være riktig å la den nederste
ufasete delen være noe større enn den øverste - f.eks. 18 cm (50 % større). Slik vil søylene
få det visuelle
tyngdepunktet plassert nederst. Dette har noe med "klassisk
søylekomposisjon" å gjøre. De delene av konstruksjonen som har direkte kontakt med annet treverk,
som
f.eks. yttervegg
og himling, skal ikke avfases.
Rupanel og himling i ett
Et av poengene med sveitserstilen er som nevnt at bærekonstruksjonen skulle
fremheves og være mest mulig synlig. Dette gjør at vi trenger
en severdig himling. Rupanelet skal alltid monteres med pensiden ned. For det første får vi en ferdig himling sett nedenfra, og for det andre får
takbelegget en jevnest mulig anleggsflate slik at perforering av pappen lettere
kan unngås. Rupanelet vårt er en faspanel i dimensjonen 14 x 120 mm som spikres til sperrene med
2 stk. 2,5/55 spiker pr. bord. Husk på at sperrene er laminert slik at spikeren ikke havner i skjøten
mellom sperrene.
For at man trygt skal kunne tråkke på taket (også mellom
sperrene), kan 14 mm panel kun skjøtes over selve sperrene. Paneltykkelse fra 18 mm og oppover kan skjøtes
mellom sperrene, men det skal være minst tre bord mellom hver skjøt i samme
fakk. Skjøting mellom sperrene krever at panelet også har not og fjær i endene
(endepløyd).
Vindskiene skal egentlig skjule
både baksiden og enden av takrennen, samt enden av forkantbordet. Dette kolliderer med ønsket om
at mest mulig av snekkergleden skal synes. På en moderne konstruksjon kler man
undersiden av gesimsen, mens her skal alt være åpent. Dette innebærer at forkantbordet, som må bli så
kort at nederste vindski kan skjule det, ikke klarer å skjule baksiden av
takrennen. En liten pris å betale synes vi. Høyden på forkantbordet finner vi
ved å beregne at nederste del av første
vindskibord monteres midt på uthengssperren. Dvs. at forkantbordet ikke kan stikke under midten av sperra.
For å unngå en stor glipe på baksiden av
forkantbordet (mellom forkantbord og himling), kan toppen av forkantbordet
klyves i samme vinkel som taket. Alternativt kan det i etterkant monteres lister
mellom sperrene. Tilpasningen blir best hvis rupanelet monteres før
forkantbordet.
Rupanelet monteres nedenfra
raftet. Plasser det første bordet slik at det vil komme til å stikke ca. 15 mm utenfor
forkantbordet. Fortsett opp til mønet for deretter å starte nederst fra den
andre siden av saltaket. Det er valgfritt om man ferdigkapper alle bordlengdene
på forhånd, eller om man kapper de til slutt. Det mest ressursriktige er å
kappe ett og ett bord etter at det er lagt. På denne måten kan vi starte neste
bordrekke med avkappet. På toppen må panelet klyves til for at skjøten (sett
nedenfra) skal
bli så lite synlig som mulig. Stol for all del ikke på at malingen vil skjule
hastverksarbeidet - den vil heller fremheve det. Akryl kan rette på det meste,
men sprekkene må ikke bli for store.
Vannbordene ble montert før
bordkledningen på eksisterende vegg. Kledningen er skråskjært i 25 ° og det
er ca. 10 mm spalte ned mot vannbordet slik at kledningen får mulighet til
å tørke opp etter slagregn. Deler
av taket er godt beskyttet av husets takutstikk, og her ser vi hvordan årets første snø
(kombinert
med kraftig vind) har truffet taket.
D-papp, beslag og takrenner
Når rupanelet er ferdig lagt, må D-pappen
straks på plass for å forhindre vann på rupanelet. D-pappen skal
brettes ca. 20-30 cm opp og bak bordkledningen på tilstøtende vegg slik at regnvannet
ikke kommer inn. La også pappen stikke 10-15 cm ut over
uthengssperra for å beskytte endeveden i rupanelet og åsendene mot nedbør i byggeperioden.
Etter at vindskibordene er montert, bøyes pappen opp og stiftes til baksiden av
disse slik at eventuelt innblåst vann vil renne ned i takrennen.
Start monteringen av pappen nedenfra. Planlegg lengden slik at pappen blir lang
nok til å kunne brettes bak beslaget og ned i takrenna. Slik vil vann og eventuell kondens som
kommer ned på undertaket kontrollert ledes vekk. Toppen av pappen skal
festes før neste lag legges med 10 cm omlegg i skjøten. Husk å ta hensyn til
tykkelsen på rupanelet slik at spiker eller stift ikke går gjennom. Det er ikke store greiene som skal til - vi brukte kontorstiftemaskinen.
Pappen legges
slik at den går over mønet. Monter sløyfene straks slik at ikke vinden kan blåse av pappen.
Ikke bom på sperrene! Avslutt spikringen av sløyfene ca. 50 cm fra mønet.
Dette for at pappen skal tres inn under sløyfene, over mønekammen og
under sløyfene på den andre siden.
Forkantbordet festes med skruer eller spiker til sperreendene. Deretter monteres
takrennekrokene og takrennen. Se for øvrig 8-punkts monteringsveiledning for
takrenner og nedløp her.
Beslaget festes med pappspiker til toppen av nederste lekte. Beslaget skal
gå nesten ned i bunnen av takrenna. Beslagkantene øverst på hver side kan
gjerne bøyes til litt med tang slik at beslaget dekker mest mulig på sidene. Skjøting av beslagene gjøres ved hjelp av enkle innsnitt med blikktanga slik
at overlappen blir på ca. 10 cm.
Takstein
Leggeveiledningen som følger med taksteinen angir dimensjoner på sløyfer,
lekter og lekteavstand. Følg denne. Men for at vi skal ha
noe konkret å skrive om her, må vi ta utgangspunkt i vår stein som er Skarpnes enkelkrum betongstein.
Dette er rester fra hovedtekkingen
av huset for noen år siden, og siden den gang har Skarpnes forandret litt på
baksiden av steinen slik at ny og gammel stein ikke går om hverandre. Det er
lekteavstanden som blir forskjellig, og hvis enkelte eldre stein etter hvert må byttes
ut med ny
stein, må man lekte opp en ny rekke som den nye steinen kan legges på.
Følgende eksempel på utregning av lekteavstand gjelder
for den gamle Skarpnesmodellen, men prinsippet er det samme for all takstein.
Vi bruker 23 mm sløyfer og 30 mm lekter. Sløyfene spikres med 2,5/65 spiker
for hver 20-30 cm. Lektene festes med 1 stk. 3,4/95 spiker (eller 3,1/90
maskinspiker) i krysningspunktet mellom sløyfe og lekt. Som alltid ved spikring
og skruing i treverk skal det forbores hvis det skal spikres eller skrus
nærmere endeveden enn 10 cm. Nederste steinlekte må fores opp
tilsvarende steinens tykkelse (ca. 25 mm). Dette for at den skal få samme
hellingsvinkel som resten av steinrekkene. Den nederste steinlektens ytterste
kant skal flukte (loddlinje) med forkantbordets ytterkant. Pass på at lekten er
snorrett horisontalt før den spikres. Avstanden fra nedre kant av nederste lekte til øvre kant av
nest nederste lekte skal være innenfor 35,5 til 36,5 cm. Steinens utstikk blir da på ca. 2-3 cm.
Større utstikk øker faren for brekkasje pga. press fra snø.
Nå har turen kommet til å montere mønekammen som skal være minimum 36 mm
tykk. Høyden er avhengig av takvinkel og tykkelse på sløyfer og lekter, så
her må man prøve med stein og lekter for å finne riktig høyde. Optimalt skal
mønesteinen tette godt ned mot taksteinen uten at den hviler på selve steinen.
Når høyden er funnet, tres pappen under sløyfene på den ene takflaten, mønekammen stikkspikres til toppen av
sperrene og pappen
brettes over mønekammen og under sløyfene på den andre siden. Sløyfene
etterspikres mot toppen. Da er det potte
tett!
Øverste steinlekte monteres 25 mm fra ytterkant mønekam. Prøv gjerne med en
stein for å kontrollere at avstanden blir så liten som mulig.
Lekteavstanden regnes ut i to separate regnestykker. Det første regnestykket gir oss antall
rader. Resultatet herfra brukes i det siste regnestykke som gir oss selve
lekteavstanden.
Regnestykke 1
Taklengde : Maks lekteavstand = Antall rader
Taklengden finner vi ved å måle fra overkant nest nederste lekte til overkant
øverste lekte. Maks lekteavstand finner vi i taksteinsleverandørens tabell i
leggeanvisningen. Denne er avhengig av både takvinkel og om taket legges i
normale eller værharde strøk.
Regnestykke 2
Taklengde : Antall rader = Lekteavstand
Det skal rundes av oppover til nærmeste hele tall.
Nå kan resten av lektene monteres med utregnet lekteavstand. OBS! Det skal hele
tiden måles fra overkant til overkant. For små tak holder det å merke av ved
hjelp av tommestokk eller målebånd. På større takflater kan man lage seg en
lektekatt. Dette er en lekte med nøyaktige utsagete mål for lekteavstanden. Et
enklere alternativ til lektekatt, er en lektebit tilpasset avstanden mellom
lektene (lekteavstand minus lektebredde).
Den største fordelen ved å konsekvent holde seg til c/c 60 er at
bygningsmaterialene er tilpasset denne modulen. Dvs. at man skal slippe å kappe
taksteinene i bredden hvis modulen følges. Vær oppmerksom på at takstein kan
tilpasses noe i bredden for at den skal passe best mulig. F.eks. kan vår
takstein tilpasses med +/- 1,5 mm pr. stein. Optimalt skal taksteinen startes og
avsluttes 1 cm fra innsiden av vindskibordet - aldri kloss inntil etter som den
da vil overføre fukt til treverket. Må steinen allikevel kappes, skal man
aldri ta så mye at U-formen blir borte. Vær oppmerksom på at noen takstein
kan ha en avrundet kant som vannet skal renne over. Det er meningen at steinen
skal legges slik at denne
kanten blir nederst.
Det er en fordel å samkjøre monteringen av vindskibord, israft, vannbord (mot
tilstøtende vegg) og mønesteinene slik at åpningene ikke blir større enn
strengt tatt nødvendig. 5 mm avstand, slik at luft kommer til for å tørke
ut eventuelt innblåst vann, er allikevel et minimum. Vær oppmerksom på at
bord uten beslag skal være trykkimpregnerte, mens bord med beslag ikke skal
være trykkimpregnert. Mange er ikke klar over at trykkimpregneringen bare går
noen millimeter inn i treverket. Dvs. at alle avkappete ender og andre
tilpasninger i treverket må smøres med impregneringsvæske.
Nå gjenstår det å montere
nedløp, samt lister rundt rekkverket og ytterdøren. Fremtredende
vindretning er i dette området fra sidene, og skulle ikke rekkverkene stoppe snøen fra å
legge seg foran inngangsdøren i vinter, kan det
settes inn glassruter i feltene over rekkverkene.