01.11.06 www.husbyggeren.no

Nytt inngangsparti i sveitserstil

Tekst og foto: Ove Elnan

Et av sveitserstilens mange kjennetegn er rikt dekorerte inngangsparti - også kalt bislag. Dette består som oftest av et tak som er understøttet av to eller flere søyler.


Ett nytt bislag i gammel stil. Nå mangler det bare noen lister og en hvitmalt benk.


Erstatter vi et gammelt inngangsparti med et nytt pga. råte, må vi først finne årsaken til forfallet slik at dette ikke gjentar seg. Ofte er det bare snakk om manglende vedlikehold i form av maling og utbytting av takstein, men det kan også være problemer relatert til vannbord/beslag og andre uheldige konstruksjonsdetaljer. Gjennomgående spir (konge som fortsetter gjennom taket) og den ytterste delen av åsendene er problemområder, og de er ofte kappet bort på gamle sveitserhus pga. råte. Dette skyldes inntrengning av vann, dårlige avrenningsmuligheter slik at vann blir liggende i lengre tid, samt dårlig beskyttelse i form av impregneringsvæske og maling.

Ta bilder og gjør en nøyaktig oppmåling før hele eller deler av inngangspartiet kasseres. Snekkergleden overføres f.eks. til en pappmal. Er alt borte og vi må starte helt på nytt, kan vi skjele til lignende hus i nabolaget og/eller lete i bøker i biblioteket. Alternativt kan alt fås kjøpt ferdig hos de som har spesialisert seg på leveranser til de forskjellige stilperiodene. Her kan vi spesielt nevne E*K*S Design og Stil-Tre som gode eksempler.

I vårt tilfelle er det gamle sveitserinngangspartiet erstattet med et mer praktisk tilbygg fra sent 50-tall. Dette inneholder bl.a. et gjestebad, og det ville ha fått store konsekvenser, både økonomisk og arbeidsmessig, hvis vi i ren hyllest til sveitserstilen skulle ha revet dette. I så fall burde vi ha revet det når vi startet renoveringen for mange år siden. Noen ganger må man bare innse at et kompromiss er det mest fornuftige, og løsningen blir at vi bygger sveitserinngangspartiet utenpå tilbygget.

Vi skal i denne artikkelen forsøke å lage alt selv - inkludert den såkalte snekkergleden (utskjæringene). Pga. et uttrykt ønske fra leserne skal vi forsøke å forklare ned på detaljnivå hvordan vi gikk fram for å komme i mål.


Første sperrepar er skrudd til tilbygget og kongen (i front ved stigen) er kappet i riktig høyde slik at mønsåsen skal bli liggende i vater.


Verktøyliste

Vi trenger stikksag, håndoverfres eller bandkniv, rasp, sandpapir, stemjern, håndsag, hammer, tvinger, lim, skruer, spiker og et solid arbeidsbord. Og for ikke å glemme riktige materialer.


Dimensjonering

Utgangspunktet er et støpt repos og ett trappetrinn utenfor ytterdøren. Reposet måler 1,5 x 3 meter (dybde x bredde), mens trappetrinnet har en dybde på 32 cm i samme bredde som reposet. Takutstikket vil bli på 60 cm både foran og på sidene - dvs. at takutstikket vil gå ca. 30 cm utenfor trappetrinnet og slik bidra til at problemene med snø og is blir mindre.

Byggverket må ikke være for spinkelt, men heller ikke unødvendig kraftig. Begge deler vil bidra til at inngangspartiet ser malplassert ut. Målet må være å få konstruksjonen til å se ut som om den alltid har stått der.

Dimensjonen 120 x 120 mm (5" x 5") er vanlig som synlig konstruksjonsvirke på sveitserhus. Boken "Rehabilitering - konstruksjoner i tre" av Anders Frøstrup inneholder bl.a. gamle dimensjoneringsregler. Alle som eier et trehus og en hammer bør anskaffe seg denne uvurderlige boken. Her står det at høyden på sperrer i tak med vinkel over ca. 33 grader hadde følgende formel: h = 4 x l
Dvs. at høyden i cm skal være fire ganger sperrenes meterlengde. Vår sperrelengde er på 2,45 m (fra møne og helt ut forbi nederste ås). Dette gir følgende utregning: 2,45 m x 4 = 9,8 cm. Vi kunne dermed ha klart oss med en sperrehøyde på 98 mm (4"), men dimensjoneringsregelen sier at man skal legge på 2,5 cm hvis takvinkelen er mindre. Vår takvinkel blir på 25 grader, og slik ender vi opp med en sperrehøyde på 120 mm. Vi forsøkte oss også (på papiret) med 36 og 32 graders takvinkel, men fant ut at 25 grader ble penest. Et nabohus har også tilnærmet 25 graders takvinkel på sitt originale inngangsparti i sveitserstil, og dermed har vi alibi godt nok.

Sperrebredden skal utregnes fra formelen b = 5/7 x h
Dvs. at bredden skal være 5/7 av høyden 120 mm - noe som gir en bredde på minimum 85 mm. Vi har sett noen inngangsparti med sperrer i dimensjonen 98 x 120 mm (4" x 5"), men av praktiske hensyn valgte vi å gå for 120 x 120 mm rund baut. Vanlig sperreavstand var i følge boken på ca. 1 meter (c/c 100 cm), mens den frie lengden mellom mønsås og ås ikke skulle overstige 4,5 meter eller 24 x sperrehøyde. Ut i fra denne regelen kunne vi ha bygget med en fri lengde på 288 cm. Vår frie lengde på 240 cm lange sperrer er på ca. 160 cm, og sperrene skal legges opp etter dagens standard på c/c 60 cm.

I følge den samme boken kunne åsene være i 98 x 98 mm ved spennvidde opp til ca. 2,5 m. Når det ble benyttet større spennvidder, brukte man 98 x 120 mm eller 120 x 120 mm. Vår spennvidde på åsene er på litt over 2 meter, noe som gir oss totalt fire sperrepar med tilnærmet c/c 60 cm. 
Det innerste sperreparet (som skrus fast til bordkledningens spikerslag) og det nest ytterste, vil ligge an på toppen av de fire søylene. Ytterste sperrepar (kalt uthengssperrer) vil få understøttelse av konge og knekt samt åsendene. Sperrepar nr. 2 vil ligge an mot de tre åsene. Det innerste sperreparet vil få en liten hanebjelke som den ene enden av mønsåsen skal hvile på. I front vil mønsåsen hvile på kongen, som igjen henter støtte fra knekten i front. Blir sperrelengden over 4,5 meter, skal det monteres hanebjelker på alle sperrene.

Kreftene vil i stor grad komme ned på åsene, og uten god nok innfesting kan konstruksjonen falle som et korthus når snøen legger seg. Derfor er det viktig å forankre det innerste sperreparet godt til spikerslagene i veggen. Kjøp lange nok skruer. I front er det knekten som skal hindre at byggverket sklir fra hverandre. Det er en fordel om knekten kan få opplagring oppå søylene, og dette gjøres ved å ta ut et hakk på ca. 25 mm i åsene. Velges dimensjonen 120 x 120 mm også til åsene, og de monteres med smalsiden ned (60 mm), vil det bare være den innerste åsdelen som vil bli svekket. Den ytterste åsdelens 60 mm vil fortsatt være inntakt. Dette, i tillegg til de gjenstående 35 mm vil gi oss 95 mm åstykkelse til å bære uthengssperre og takutstikk. Hvis åsene derimot monteres med bredsiden ned, vil uttaket svekke hele åsen. Dette er ikke å anbefale.


Her er det tatt ut et hakk på ca. 25 mm i den høyre åsen og knekten er løftet opp for å senkes på plass. Smør gjerne litt impregneringsvæske i uttakene også. Verken skruer eller spiker sitter godt i endeved, så forbor og sett de heller inn på skrå fra sidene. Skruene dekkes med to lag akrylmasse før maling.
Uthengssperren monteres ca. 1 cm innenfor toppen av åsen. Dette må det tas hensyn til når åsene skal kappes i lengden. Den skrå profilen sammen med rikelig innsetting med impregneringsvæske og maling skal gjøre at åsendene får lang levetid.


Søylesko

Pga. snø anbefales det å ha ca. 6-7 cm avstand fra trappen og opp til enden av søylene. Dette løses ved hjelp av søylesko (stolpesko) som plasseres før betongen har herdet - som regel 30-60 minutter etter utstøpingen av trappen. Alternativt kan de støpes fast i etterborede 24-25 mm hull. Plasser hullene minimum 10 cm fra alle frie betongkanter. Pass også på at diagonalene blir like. Lag en sterk blanding av standardsement, sand og vann. Kontroller at anleggsflaten for søylene får riktig høyde og at alle søylesko er i vater og lodd. Ikke mål fra toppen av trappen, da den forhåpentligvis har fall vekk fra ytterdøren. Bruk heller vater og rettholt hvis vateren er for kort. Kloss gjerne under søyleskoene slik at de ikke siger under herding. Skjeve søylesko bør byttes ut eller bankes rette før de monteres - ikke etterpå. I motsatt fall har de lett for å løsne fra betongen eller at trappen mister et hjørne.
Søylesko til denne dimensjonen er ofte enkeltsidige - dvs. at de bare har anleggsflate på en side. Det peneste blir da å plassere de slik at anleggsflaten vender inn.

Søyleskoene har ferdigborede hull til innfestingen, og hovedhullet for en fransk treskrue sitter i senter. Dermed må søylene monteres med bredsiden mot anleggsflaten slik at skruen ikke havner i lamineringsskjøten. Til en 120 x 120 mm søyle bruker vi en 12 mm fransk treskrue med 90 mm lengde. En fransk treskrue er halvgjenget - dvs. at bare halve skruens lengde er gjenget. Mange er naturlig nok ikke klar over hvordan slike skruer skal monteres. Korrekt montering er som følger: Først borres det et hull i hele skruens lengde. Husk å trekke fra skruehode og godstykkelsen på søyleskoen. Bruk en bor med en diameter som er lik eller litt mindre enn den gjengete delens minste diameter (nederst i gjengene). Vår 12 mm skrue målte 8 mm på det smaleste. Et skyvelære er velegnet til å måle dette med. Deretter borres det med en bor med diameter lik skruens ugjengete del (dvs. 12 mm). Her skal lengden være lik den ugjengete delens lengde (minus godstykkelse på søylesko). Komplisert å forklare, men desto lettere å forstå når man setter i gang. Franske treskruer skal alltid monteres med stålskiver - gjerne syrefaste og rustfrie. Husk å ettertrekke skruene etter noe tid pga. at trevirket tørker. I søyleskoens 4 mm hull setter vi inn beslagspiker. Disse kommer i lengder fra 35-60 mm og har en 4 mm vulst under hodet som holder spikeren fast i beslaghullet. Forbor gjerne med en 1,5-2 mm bor for å være sikker på at søylen ikke sprekker.


Knekten har funnet sin plass i hierarkiet. Dette er et meget tungt byggverk, så det lønner seg å montere midlertidige strevere for å sikre at alt holder seg på plass - både sikkerhets- og resultatmessig.


Produksjon av snekkergleden

Vi har god erfaring med å laminere (lime og skru/spikre sammen) 2 stk. 60 x 120 mm for å få dimensjonen 120 x 120 mm. En boks (hel ved) har lett for å sprekke og vri seg slik at det blir utfordrende å få til en pent sammenføyd konstruksjon. I tillegg blir det vanskelig å holde regnet ute fra sprekkene, og da går det ikke mange årene før snekkergleden blir til snekkervreden.
Ikke alle snekkerverksteder/høvlerier leverer dimensjonen 60 x 120, men vi har hatt hellet med oss begge gangene hos Skjåk Trelast. Materialene herfra er såkalt sentvokst - dvs. at årringene sitter rimelig tett. Fordelen er at man får et ekstra stabilt og kraftig trevirke. En overkommelig ulempe er at tyngden nødvendigvis også blir høyere enn for "dopet trevirke" (hurtigvokst). Denne gangen oppga vi nøyaktig antall og mål på sperrer, åser, søyler, samt knekt og konge. En slik sortering av emnene koster nødvendigvis litt mer pr. løpemeter, men dette spares inn på at svinnet blir mye mindre. En annen bonus er at emnene blir kvalitetssortert før levering.

For å få høyest mulig styrke på konstruksjonen, må både sperrer og åser ligge med den smale siden ned (60 mm). Dette letter også arbeidet med utskjæringene ettersom vi kan ta en halvpart av gangen. Båndsagen kan ikke brukes til denne jobben fordi emnene blir for lange, men en stikksag med stillbar pendelbevegelse og hastighet, samt langt blad vil duge i massevis. Ved skjæring i tykt trevirke har bladet på stikksagen lett for å bøye seg slik at formen på utskjæringen blir skjev. Dette kan løses ved å tegne opp mønsteret og bruke stikksagen fra begge sider - alternativt rette opp med håndsag og rasp etter laminering.

Når grovsagingen er gjort, kan emnene lamineres. Påfør godt med lim for utendørs bruk og start med en tvinge i den utskårne enden slik at mønsteret blir mest mulig likt. Sett deretter i en 100 mm skrue (eller 3,4/95 spiker) jevnt med overflaten. Spikrene/skruene kan med fordel monteres i sikk sakk mønster. To skruer/spiker for hver 20-30 cm skulle være tilstrekkelig hvis man bruker tvinger til å presse treemnene sammen hele veien. Forbor ved endene for å unngå oppsprekking. Hammermerker får ikke forekomme. Bruk om nødvendig dor. Bruk tvingene også sideveis for å justere hvis emnene ikke vil flukte helt. Husk bordbiter under tvingene slik at du ikke får merker. Når alle søyler og åser er ferdig laminert, kan vi begynne å bearbeide mønsteret på de to emnene slik at det blir likt. Avslutt med fint sandpapir. Slip også bort en eventuell omkant i lamineringsskjøten, da denne lett danner skygge når emnene er malt. 

Endeved og snekkerglede smøres vått i vått med impregneringsvæske til de ikke tar til seg mer væske. Søylene kan settes natten over i impregneringsvæske (søyleskoenden ned). 10 liters bøtter fungerer bra. Husk å sikre søylene i toppen slik at alt ikke velter.


Lage snekkergleden selv eller kjøpe ferdig?

Sammenligner jeg min tidsbruk med hvor mye det ville ha kostet å kjøpe snekkergleden ferdig, hadde jeg 400 skattefrie kroner i timen ved å produsere selv. Oppnår du høyere timelønn etter skatt for å jobbe overtid (for det er overtid eller fritid vi snakker om her), så kan du likså godt bestille alt ferdig levert fra leverandørene. Har du derimot lyst til å gjøre jobben selv, så er det ikke noe å være spesielt redd for. Et solid arbeidsbord under tak - f.eks. i garasjen, vil forenkle arbeidet. Er du ikke fingernem når du starter, så kan det jo hende at du kommer ut av garasjen som en Handyman eller Handywoman.


Den høye egenvekten på materialene gjør det fornuftig å gjøre mest mulig av tilpasningen på bakken. Bruk lekter for å hindre inntrykksmerker i treverket.


På bildet over er det tilpasningen av det første sperreparet (det innerste) og den lille hanebjelken som prøves. Å bale med den lange mønsåsen er ikke hensiktsmessig, så her brukes den uferdige kongen som "dummy".


Det tas ut hakk (salingshakk) i alle sperrene for å få større anleggsflate for trykkreftene. Takutstikket på inngangsparti i sveitserstil er ofte på 60-70 cm, og da skal det etter at hakket er tatt ut stå igjen minst 3/4-deler av høyden på sperra. Dvs. 90 mm for 120 mm sperrer. Med en takvinkel på 25 grader passet det med et hakk som går ca. 40 mm vannrett inn i sperra. Selv om diagonalene er på millimeteren like, kan det hende at åser og sperrer ikke er helt snorrette. Da er det litt skummelt å masseprodusere salingshakkene. Løft heller opp en og en sperre for å merke av, så er du sikker. Start med sperrene som skal være over søylene (sperrepar 1 og 3). Dette vil gjøre det lettere å kontrollere med en rettholt eller ett rett bord at alle sperrene flukter i overkant. Ta heller av litt for lite på sperrepar nr. 2 og 4 slik at du står fritt til å ta de ned og justere for å få dette 100 % riktig. I motsatt fall blir det synlige gliper mellom overkant sperre og himling. 

Sperrene stikkspikres til åsene med 3 stk. 3,4/95 spiker (eller 3,1/90 pistolspiker). Plasser spikrene med 2 stk. i ytterkant på den ene siden og 1 stk. i midten fra den andre siden. Slik blir festet best mulig. I toppen skrus/spikres sperrene til hverandre og til mønsåsen.


For kontrastens skyld er dette bildet tatt etter mørkest frembrudd. Her er det lett å studere hvordan bæresystemet fungerer. Det innerste sperreparet har gjemt seg i venstre bildekant. Som vi ser er det de tre åsene som holder uthengssperra. Mønsåsen holdes oppe av kongen - som henter støtte fra knekten, som igjen er opplagret på frontsøylene. Uthengssperra gjør det mulig for taket å stikke ca. 30 cm utenfor trappetrinnet slik at problemer med snø og is vil minske noe.


Man får litt "gammeldags" hyttefølelse av denne umalte himlingen. Bildet er tatt fra samme vinkel som bildet ovenfor. Rupanelet er her spikret til toppen av sperrene og danner himling sett nedenfra.


Avfasing

På bildet over er også avfasingen utført - dvs. at den skarpe hjørnekanten av materialene fjernes. Dette gjøres best med en håndoverfres påmontert egnet fresestål. Ekspertene sier at bandkniven lett kan benyttes til avfasing. Dette er en stor kniv med håndtak i begge ender. Tross iherdige forsøk, klarer vi ikke å lage like fine og jevne avfasinger med denne.

Start og stopp på avfasingen kan enten være avrundet eller rett i ca. 45 º. Ved bruk av håndoverfres blir den automatisk avrundet, men ved hjelp av et bredt stemjern kan man om ønskelig lage avslutningen rett. Det er stor visuell forskjell på ufaset og avfaset treverk, og dette hører så absolutt med til sveitserstilen. En håndoverfres var for noen år tilbake eksklusivt og dyrt proffverktøy. Slik er det heldigvis ikke lenger. Billigmerkene har også kommet på banen, og håndoverfreser selges nå ned i ca. 400 kroner. Kjøper man seg et sett med diverse freser, er det ikke måte på hva man kan lage selv (listverk, bokhyller osv.).

Det kan diskuteres hvor langt fra enden (eller tilstøtende treverk) avfasingen skal stoppe og slutte. Vi synes det blir penest hvis tykkelsen på materialene får bestemme dette. Dvs. at vi i vårt tilfelle stopper og starter avfasingen 12 cm fra hver ende og ved tilstøtende treverk. På denne måten danner det ufasete treverket en kube. Undersiden av åsene freses i en kontinuerlig avfasing, mens på oversiden må avfasingen stoppes og startes 12 cm fra der hvor sperrene krysser åsene. Det samme gjelder for knekten i front - hvor avfasingen på oversiden stoppes og startes 12 cm fra enden av kongen. Undersiden av knekten kan freses i sin helhet. Velger du å bygge med en konge som stikker ut på undersiden av knekten, må avfasingene gjøres som for oversiden. Avstanden mellom ås og starten på utskjæringen på sperreutstikket må være over 36 cm før det blir aktuelt å avfase dette området.

Skal det f.eks. være rekkverk mellom søylene, må avfasingen avsluttes 12 cm over håndrekka. Minste lovlige høyde på påbudt rekkverk er 90 cm, og dette vil medføre at avfasingen avsluttes 102 cm fra overkant trapp. Husk fallet! Når høyden ned til bakkenivå er under 50 cm, er det ikke påbudt med rekkverk. Man kan da velge å la det være åpent også på sidene, selv om dette kanskje ikke er så praktisk med tanke på inndriv av snø foran ytterdøren. Det er vanlig med en benk i inngangspartiet, og med et rekkverk sitter man også mer i le. Hvis det allikevel skal være åpent mellom søylene, vil det være riktig å la den nederste ufasete delen være noe større enn den øverste - f.eks. 18 cm (50 % større). Slik vil søylene få det visuelle tyngdepunktet plassert nederst. Dette har noe med "klassisk søylekomposisjon" å gjøre. De delene av konstruksjonen som har direkte kontakt med annet treverk, som f.eks. yttervegg og himling, skal ikke avfases.


Rupanel og himling i ett

Et av poengene med sveitserstilen er som nevnt at bærekonstruksjonen skulle fremheves og være mest mulig synlig. Dette gjør at vi trenger en severdig himling. Rupanelet skal alltid monteres med pensiden ned. For det første får vi en ferdig himling sett nedenfra, og for det andre får takbelegget en jevnest mulig anleggsflate slik at perforering av pappen lettere kan unngås. Rupanelet vårt er en faspanel i dimensjonen 14 x 120 mm som spikres til sperrene med 2 stk. 2,5/55 spiker pr. bord. Husk på at sperrene er laminert slik at spikeren ikke havner i skjøten mellom sperrene.
For at man trygt skal kunne tråkke på taket (også mellom sperrene), kan 14 mm panel kun skjøtes over selve sperrene. Paneltykkelse fra 18 mm og oppover kan skjøtes mellom sperrene, men det skal være minst tre bord mellom hver skjøt i samme fakk. Skjøting mellom sperrene krever at panelet også har not og fjær i endene (endepløyd).

Vindskiene skal egentlig skjule både baksiden og enden av takrennen, samt enden av forkantbordet. Dette kolliderer med ønsket om at mest mulig av snekkergleden skal synes. På en moderne konstruksjon kler man undersiden av gesimsen, mens her skal alt være åpent. Dette innebærer at forkantbordet, som må bli så kort at nederste vindski kan skjule det, ikke klarer å skjule baksiden av takrennen. En liten pris å betale synes vi. Høyden på forkantbordet finner vi ved å beregne at nederste del av første vindskibord monteres midt på uthengssperren. Dvs. at forkantbordet ikke kan stikke under midten av sperra. For å unngå en stor glipe på baksiden av forkantbordet (mellom forkantbord og himling), kan toppen av forkantbordet klyves i samme vinkel som taket. Alternativt kan det i etterkant monteres lister mellom sperrene. Tilpasningen blir best hvis rupanelet monteres før forkantbordet.

Rupanelet monteres nedenfra raftet. Plasser det første bordet slik at det vil komme til å stikke ca. 15 mm utenfor forkantbordet. Fortsett opp til mønet for deretter å starte nederst fra den andre siden av saltaket. Det er valgfritt om man ferdigkapper alle bordlengdene på forhånd, eller om man kapper de til slutt. Det mest ressursriktige er å kappe ett og ett bord etter at det er lagt. På denne måten kan vi starte neste bordrekke med avkappet. På toppen må panelet klyves til for at skjøten (sett nedenfra) skal bli så lite synlig som mulig. Stol for all del ikke på at malingen vil skjule hastverksarbeidet - den vil heller fremheve det. Akryl kan rette på det meste, men sprekkene må ikke bli for store.


Vannbordene ble montert før bordkledningen på eksisterende vegg. Kledningen er skråskjært i 25 ° og det er ca. 10 mm spalte ned mot vannbordet slik at kledningen får mulighet til å tørke opp etter slagregn. Deler av taket er godt beskyttet av husets takutstikk, og her ser vi hvordan årets første snø (kombinert med kraftig vind) har truffet taket.


D-papp, beslag og takrenner

Når rupanelet er ferdig lagt, må D-pappen straks på plass for å forhindre vann på rupanelet. D-pappen skal brettes ca. 20-30 cm opp og bak bordkledningen på tilstøtende vegg slik at regnvannet ikke kommer inn. La også pappen stikke 10-15 cm ut over uthengssperra for å beskytte endeveden i rupanelet og åsendene mot nedbør i byggeperioden. Etter at vindskibordene er montert, bøyes pappen opp og stiftes til baksiden av disse slik at eventuelt innblåst vann vil renne ned i takrennen.
Start monteringen av pappen nedenfra. Planlegg lengden slik at pappen blir lang nok til å kunne brettes bak beslaget og ned i takrenna. Slik vil vann og eventuell kondens som kommer ned på undertaket kontrollert ledes vekk. Toppen av pappen skal festes før neste lag legges med 10 cm omlegg i skjøten. Husk å ta hensyn til tykkelsen på rupanelet slik at spiker eller stift ikke går gjennom. Det er ikke store greiene som skal til - vi brukte kontorstiftemaskinen. Pappen legges slik at den går over mønet. Monter sløyfene straks slik at ikke vinden kan blåse av pappen. Ikke bom på sperrene! Avslutt spikringen av sløyfene ca. 50 cm fra mønet. Dette for at pappen skal tres inn under sløyfene, over mønekammen og under sløyfene på den andre siden.
Forkantbordet festes med skruer eller spiker til sperreendene. Deretter monteres takrennekrokene og takrennen. Se for øvrig 8-punkts monteringsveiledning for takrenner og nedløp her.
Beslaget festes med pappspiker til toppen av nederste lekte. Beslaget skal gå nesten ned i bunnen av takrenna. Beslagkantene øverst på hver side kan gjerne bøyes til litt med tang slik at beslaget dekker mest mulig på sidene. Skjøting av beslagene gjøres ved hjelp av enkle innsnitt med blikktanga slik at overlappen blir på ca. 10 cm.


Takstein

Leggeveiledningen som følger med taksteinen angir dimensjoner på sløyfer, lekter og lekteavstand. Følg denne. Men for at vi skal ha noe konkret å skrive om her, må vi ta utgangspunkt i vår stein som er Skarpnes enkelkrum betongstein. Dette er rester fra hovedtekkingen av huset for noen år siden, og siden den gang har Skarpnes forandret litt på baksiden av steinen slik at ny og gammel stein ikke går om hverandre. Det er lekteavstanden som blir forskjellig, og hvis enkelte eldre stein etter hvert må byttes ut med ny stein, må man lekte opp en ny rekke som den nye steinen kan legges på.

Følgende eksempel på utregning av lekteavstand gjelder for den gamle Skarpnesmodellen, men prinsippet er det samme for all takstein. 
Vi bruker 23 mm sløyfer og 30 mm lekter. Sløyfene spikres med 2,5/65 spiker for hver 20-30 cm. Lektene festes med 1 stk. 3,4/95 spiker (eller 3,1/90 maskinspiker) i krysningspunktet mellom sløyfe og lekt. Som alltid ved spikring og skruing i treverk skal det forbores hvis det skal spikres eller skrus nærmere endeveden enn 10 cm. Nederste steinlekte må fores opp tilsvarende steinens tykkelse (ca. 25 mm). Dette for at den skal få samme hellingsvinkel som resten av steinrekkene. Den nederste steinlektens ytterste kant skal flukte (loddlinje) med forkantbordets ytterkant. Pass på at lekten er snorrett horisontalt før den spikres. Avstanden fra nedre kant av nederste lekte til øvre kant av nest nederste lekte skal være innenfor 35,5 til 36,5 cm. Steinens utstikk blir da på ca. 2-3 cm. Større utstikk øker faren for brekkasje pga. press fra snø.

Nå har turen kommet til å montere mønekammen som skal være minimum 36 mm tykk. Høyden er avhengig av takvinkel og tykkelse på sløyfer og lekter, så her må man prøve med stein og lekter for å finne riktig høyde. Optimalt skal mønesteinen tette godt ned mot taksteinen uten at den hviler på selve steinen. Når høyden er funnet, tres pappen under sløyfene på den ene takflaten, mønekammen stikkspikres til toppen av sperrene og pappen brettes over mønekammen og under sløyfene på den andre siden. Sløyfene etterspikres mot toppen. Da er det potte tett!

Øverste steinlekte monteres 25 mm fra ytterkant mønekam. Prøv gjerne med en stein for å kontrollere at avstanden blir så liten som mulig.
Lekteavstanden regnes ut i to separate regnestykker. Det første regnestykket gir oss antall rader. Resultatet herfra brukes i det siste regnestykke som gir oss selve lekteavstanden.

Regnestykke 1
Taklengde : Maks lekteavstand = Antall rader

Taklengden finner vi ved å måle fra overkant nest nederste lekte til overkant øverste lekte. Maks lekteavstand finner vi i taksteinsleverandørens tabell i leggeanvisningen. Denne er avhengig av både takvinkel og om taket legges i normale eller værharde strøk.

Regnestykke 2
Taklengde : Antall rader = Lekteavstand
Det skal rundes av oppover til nærmeste hele tall.

Nå kan resten av lektene monteres med utregnet lekteavstand. OBS! Det skal hele tiden måles fra overkant til overkant. For små tak holder det å merke av ved hjelp av tommestokk eller målebånd. På større takflater kan man lage seg en lektekatt. Dette er en lekte med nøyaktige utsagete mål for lekteavstanden. Et enklere alternativ til lektekatt, er en lektebit tilpasset avstanden mellom lektene (lekteavstand minus lektebredde).

Den største fordelen ved å konsekvent holde seg til c/c 60 er at bygningsmaterialene er tilpasset denne modulen. Dvs. at man skal slippe å kappe taksteinene i bredden hvis modulen følges. Vær oppmerksom på at takstein kan tilpasses noe i bredden for at den skal passe best mulig. F.eks. kan vår takstein tilpasses med +/- 1,5 mm pr. stein. Optimalt skal taksteinen startes og avsluttes 1 cm fra innsiden av vindskibordet - aldri kloss inntil etter som den da vil overføre fukt til treverket. Må steinen allikevel kappes, skal man aldri ta så mye at U-formen blir borte. Vær oppmerksom på at noen takstein kan ha en avrundet kant som vannet skal renne over. Det er meningen at steinen skal legges slik at denne kanten blir nederst.

Det er en fordel å samkjøre monteringen av vindskibord, israft, vannbord (mot tilstøtende vegg) og mønesteinene slik at åpningene ikke blir større enn strengt tatt nødvendig. 5 mm avstand, slik at luft kommer til for å tørke ut eventuelt innblåst vann, er allikevel et minimum. Vær oppmerksom på at bord uten beslag skal være trykkimpregnerte, mens bord med beslag ikke skal være trykkimpregnert. Mange er ikke klar over at trykkimpregneringen bare går noen millimeter inn i treverket. Dvs. at alle avkappete ender og andre tilpasninger i treverket må smøres med impregneringsvæske.


Nå gjenstår det å montere nedløp, samt lister rundt rekkverket og ytterdøren. Fremtredende vindretning er i dette området fra sidene, og skulle ikke rekkverkene stoppe snøen fra å legge seg foran inngangsdøren i vinter, kan det settes inn glassruter i feltene over rekkverkene.