2000 www.husbyggeren.no
Tregulvet
og dets mange beskyttere
Tekst: Informasjonskontoret for farge og interiør (IFI)/Camilla Delbekk
Det var en gang et gammelt og møkkete tregulv som hadde blitt tvunget til å ta seg en
grundig rens med gulvslipemaskinen. Rett som det stod der - nakent og kaldt - ville det
gjerne vite hvem av dets vordende beskyttere som kunne pleie det best. Dermed tok det
begge trebena fatt, rømte fra eieren og hele huset, og la ut på reise for å finne den rette.
Det skulle riktignok bli en lang og vanskelig reise, men gulvet visste at når det for første
gang på flerfoldige år skulle finne seg ny fadder, skulle det ikke avgjøres ved et tilfeldig valg.
Mester lakk
Et stykke inn i skogen hørte tregulvet en kjent lyd.
- Klikk! Klakk! Hardt og flatt, sa Mester Lakk.
Den fortalte at den var både glatt og blank når den la sine beskyttende strøk over tregulvet.
- Et godt lag av meg vil gi deg en solid beskyttelse. Men jeg finnes i to utgaver, så du må
kjenne begge for å få den beste pleie, sa lakken. Og dermed var han i gang med å fortelle om
seg og sitt:
- Vannfortynnbar lakk lukter lite og tørker fort. White-spirit har fått klar beskjed om å holde
seg vekk - derfor gulner ikke lyse tresorter. Mørke tresorter derimot, blir så triste og grå i
dens selskap. Selv om den har vann som basis, liker den ikke tregulv med mye fukt, eller
våtrom. Å ligge utendørs liker den ikke i det hele tatt. Men skal du først bruke den, så bruk
rikelig. Ett ekstra strøk gjør deg godt.
- Nå ja, sa tregulvet. Og det var alt det rakk å si før Mester Lakk fortsatte:
- Mens vannbasert lakk er meget bestemt i hvor den lar seg påføre, er oljebasert allsidig og
lar seg gjerne stryke ut på forskjellige flater. Den trives både inne og ute. Jeg har hørt at
mørke tresorter liker oljebasert lakk best, mens lyst treverk blir gulnet., fordi den inneholder
white-spirit.
- Ja, akkurat, sa tregulvet.
Da skjønte lakken at tregulvet var litt forvirret, så han ville forklare en del ting:
- En ting er de i hvert fall enige om: de liker å legge seg over gammel lakk, bare denne ikke
er ødelagt. Vannbasert krever derimot at lakken er tilstrekkelig mattslipt og rengjort.
- Dette var bra, tenkte tregulvet, og så meget fornøyd ut. Mester Lakk skjønte at det var lurt
å være ærlig i det lange løp, så den sa:
- Dessverre er begge to enormt sårbare. Et inntrykksmerke som er satt for lenge siden, vil
aldri bli borte.
- Vel, vel, sa tregulvet, og tuslet litt forvirret videre.
Lyse Lut
I lysningen av en ny dag, godt utpå en disig slette, møtte tregulvet Lyse Lut. Uskyldig og
hvit stod den der. Men den var ikke sen om å fortelle om seg og sitt da den så tregulvet
nærme seg.
- Jeg ligger best på myk furu. Gran er også en grei madrass, og kommer på en god andreplass.
Jeg ligger som en hvit patina på toppen - som brudens slør og tåkens mystikk. Jeg er som et
lag med pudder - bevarer et ferskt treverks bleke utseende.
- Dette hørtes jo meget bra ut, sa tregulvet. Han ville gjerne være for evig ung.
Men Lyse Lut ville ikke drive tregulvet for narr, så den sa:
- Men merker setter fort sine spor i deg når jeg beskytter deg. Jeg har nemlig ikke krefter nok
til å beskytte deg mot harde slag eller brysomme møbelben - enten jeg inneholder kalk eller kosmetisk hvitt. Men husk, noen timer dekket med fuktig fille, er nok til at mine små hakk
eser ut igjen.
- Jo, jo, sa tregulvet.
Da Lyse Lut så at tregulvet tvilte, ble den litt snurt, og sa:
- Løvtre kan også lutes, men dette treverket vil ha spesialbehandling. Jeg måtte jo utvikle
meg til spesiallut for løvtre! Tregulv av furu og gran vil ikke ha noe med min spesialutgave
å gjøre.
- Akk ja, sa tregulvet, og fortsatte reisen sin.
Smidige Olje
Langt om lenge kom tregulvet til byen. Her var det liv og røre! Midt i lyskrysset stod
Smidige Olje og speilte seg i asfalten.
- Smører og sørger samtidig for hard overflate! kom det kjapt fra Smidige Olje.
- Tregulvet ble selvfølgelig nysgjerrig, og gikk nærmere. Da kom det mer:
- Og tregulv som deg blir bortskjemt. Jeg kan smøre meg utover deg, gang på gang, og langt
om lenge er du endelig mettet. Du får din naturlige glød foreviget, samtidig som jeg
beskytter godt hvis du møter noe hardt.
- Det var da voldsomt til frekkhet og selvskryt, syntes tregulvet, men måtte likevel høre
resten:
- En slipemaskin er den eneste som kan rette opp de inntrykk som er satt på meg. I tillegg til
at jeg er serviceinnstilt, har jeg også lett for å omgås andre. I selskap med lut på parkett og
furugulv, trives jeg veldig godt.
- Så klebrig og selvgod du er, sa tregulvet, og fikk dermed en liten innrømmelse før han dro
videre:
- I den siste tiden har jeg riktignok hatt større behov for å ligne på luten! Den kalkhvite
utgaven av meg blir stadig større.
- Det hørtes jo spennende, var tregulvets siste tanke, før han la ut på landsbygda.
Myke Maling
På en kirketrapp møtte tregulvet Myke Maling.
- Det er da svært så melankolsk du ser ut, sa tregulvet.
- Jeg har sittet her lenge og mimret om forrige århundre, da jeg var både fornem og berømt.
I gamle kirkebygg, som dette bak meg her, var jeg svært så mye brukt.
- Men ser du ikke lys i tunnelen da, svarte tregulvet den.
- Jo da, nå har jeg så vidt begynt å nyte glansen fra gamle dager. Jeg kan jo så mye!
- Fortell! befalte tregulvet.
- Å blande meg med forskjellige farger er jeg veldig flink til, og jeg trives godt i selskap
med de dekorative maleteknikkene. Det var synd at mange av de krumspring jeg gjorde på
1800-tallet nå er slitt bort. Derfor har jeg et ønske om i fremtiden å bli beskyttet av en flott
lakk. Da vet jeg at jeg holder ut lenger.
- Det er nok lurt, sa tregulvet, som hadde Mester Lakk friskt i minnet.
- I trapper, hvor folks føtter er helt nådeløse, er jeg glad for at jeg har en sterk, stor bror som
heter epoksy. Han tåler det meste. Det skal jo ikke legges skjul på at storebror også blir
påvirket av stadig subb og skrubb, så noen ganger vil han gjerne beskyttes av en metall
trappenese, for å unngå at både han selv og trappetrinnene blir uforholdsmessig runde i
kantene. Fine, gamle trapper med utskjæringer og detaljer vil jeg selv beskytte, nettopp fordi
jeg fortsatt er den yngste, den tynneste og mest smidige, skrøt Myke Maling.
- Her utpå landsbygda er det jammen meg maktkamp i familien, tenkte tregulvet, og fortsatte
sin ferd inn mot byen igjen.
Frøken Grønnsåpe
Denne gang dro tregulvet til den finere delen av byen. Der møtte det grønnsåpen - en ren og
pen frøken.
- Alltid lukter jeg godt og nakne føtter synes at jeg er veldig deilig, sa frøkenen med en godt
stykke selvsikkerhet.
- Dette høres nok en gang ut som skryteri, tenkte tregulvet i sitt stille sinn. Det begynte å bli
fornøyd av alle tilbud de siste dagene.
Akkurat som hun så hva tregulvet tenke, smalt det fra Frøken Grønnsåpe:
- Jeg kan jo litt også da - er ikke helt grønn! Hun fortsatte:
- Jeg har god fargesans, nettopp fordi jeg forhindrer gulning og fremhever mye flott i fargen
grått. Dessuten er jeg en sterk dame - beskytter det jeg kan.
- Hun må være god å ha, tenkte tregulvet. Og ikke før det fikk tenkt tanken ut, sa Frøken
Grønnsåpe:
- Men av og til kommer jeg til kort, og da er det flott jeg kan trylle! Kommer jeg utfor vonde
møter med harde gjenstander, som gir meg både slag og sår, tar jeg meg et varmt dampbad
sammen med en fuktig fille. Etter en stund er mine merker borte! Jeg bør riktignok ikke ha
for mye vann på meg, la hun til.
Sliten, trøtt og fortsatt naken og kald, vandret tregulvet hjemover. Det klarte ikke å
bestemme seg for hvem som skulle beskytte det. Nei, det var nok best å legge seg godt til
rette i huset til eieren, for så å vente en dag til. Kanskje hadde eieren allerede bestemt seg?
Og snipp, snapp, snute, så var tregulveventyret ute.